KAP 4. Utgangspunkt – helsehjelp er frivillig

4.1. Samtykke til helsehjelp

(pasientrettighetsloven kapittel 4)

Hovedregelen er at helsehjelp er frivillig. Det kreves derfor samtykke fra pasienten (eventuelt andre, se kapittel 4.1.2) før behandling eller annen helsehjelp kan gjennomføres, med mindre det foreligger et annet gyldig grunnlag, se kapittel 4.2.

4.1.1. Hva er et gyldig samtykke?

Både muntlig og stilltiende samtykke aksepteres. For at samtykket skal godtas må pasienten ha fått tilstrekkelig informasjon til at vedkommende kan foreta et forsvarlig valg. Informasjonen må være tilpasset den enkelte pasient, tiltakets art og omstendigheter forøvrig.

4.1.2. Hvem kan samtykke til helsehjelp?

a) Personer over 18 år

Alle personer over 18 år kan samtykke til å motta helsehjelp med mindre pasienten åpenbart ikke er i stand til å forstå hva han/hun samtykker til. Den manglende forståelsen kan skyldes fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming.

Dersom en person ikke selv kan samtykke til helsehjelpen, kan andre samtykke på vegne av pasienten så sant pasienten ikke faktisk motsetter seg helsehjelpen. For lite inngripende (små) tiltak er det tilstrekkelig at helsepersonellet samtykker. Det er her en forutsetning at man kan anta at pasienten ville ha samtykket til helsehjelpen dersom vedkommende hadde vært i stand til å vurdere det. For mer inngripende (større) tiltak kan pasientens nærmeste pårørende samtykke. Også i disse tilfellene skal helsepersonellet vurdere om helsehjelpen vil være i pasientens interesse og om det er sannsynlig at pasienten ville ha samtykket til slik hjelp.

b) Ungdom i alderen 16 – 18 år

Den helserettslige myndighetsalder er 16 år. Det vil si at ungdom i alderen 16 til 18 år i utgangspunktet kan samtykke til å motta helsehjelp på lik linje med personer over 18 år. Det er imidlertid unntak fra dette dersom tiltaket er av en slik art at ungdommen ikke bør ta avgjørelsen på egenhånd. For mer informasjon om ungdom mellom 16 og 18 år se kapittel 8.3.

c) Barn under 16 år

For barn under 16 år er det i utgangspunktet foreldrene eller andre med foreldreansvaret som kan samtykke til helsehjelp. Det finnes imidlertid enkelte unntak. For mer informasjon om barn og ungdom, se kapittel 8.2.

4.1.3. Trekke tilbake samtykke

Pasienter som har samtykket til helsehjelp kan trekke sitt samtykke tilbake. Helsepersonell må i så fall gi nødvendig informasjon om følgene av at helsehjelpen avsluttes. Dersom pasienten ønsker å trekke tilbake samtykket, skal dette normalt respekteres.

Et unntak er dersom avbrytelsen av behandlingen kan føre til svært alvorlige helseskader for pasienten. I så fall skal helsepersonellet fortsette å gi helsehjelpen selv om pasienten motsetter seg behandlingen.

4.2. Andre rettsgrunnlag for å yte helsehjelp

I utgangspunktet er helsehjelp frivillig. Det vil si at dersom det ikke foreligger et samtykke til helsehjelpen, må det foreligge et annet rettsgrunnlag for at helsehjelp skal kunne gis. Nedenfor beskrives tre slike tilfeller: i øyeblikkelig hjelp-situasjoner, ved tvungent psykisk helsevern og ved vern mot smittsomme sykdommer.

4.2.1. Øyeblikkelig hjelp

Helsepersonell har plikt til å gi helsehjelp i øyeblikkelig hjelp-situasjoner selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen. Det vil si situasjoner hvor det er et akutt behov for undersøkelse og behandling for å forhindre fare for liv eller alvorlig forverring av helsetilstanden. Hjelpeplikten gjelder bare så lenge den akutte faresituasjonen foreligger.

Hjelpeplikten gjelder ikke uten unntak. En pasient kan nekte øyeblikkelig hjelp i tre spesielle situasjoner: For det første kan pasienter på bakgrunn av alvorlig overbevisning nekte å motta blodoverføring. For det andre kan personer som sultestreiker på grunn av alvorlig overbevisning ikke tvinges til å avbryte sultestreiken. For det tredje har en døende pasient rett til å motsette seg livsforlengende behandling.

Foreldre kan ikke nekte at barnet deres mottar helsehjelp i øyeblikkelig hjelp-situasjoner. Det vil si at helsepersonellets plikt til å yte øyeblikkelig hjelp går foran foreldres eventuelle ønsker i slike situasjoner. Det er barnets beste som er avgjørende. Dersom barnets medisinske behov ikke ivaretas av foreldrene, kan omsorgen overtas helt eller delvis av barnevernet.

4.2.2. Tvungent psykisk helsevern

En person som er alvorlig psykisk syk kan, under visse vilkår, bli underlagt psykisk helsevern mot sin vilje. Vilkårene for når tvungent psykisk helsevern kan bli etablert, er regulert i psykisk helsevernloven kapittel 3. For mer informasjon om psykisk helse, se http://www.shdir.no/portal/page?_pageid=134,67665&_dad=porta... og http://www.mentalhelse.no/. Ved behov for å snakke med noen, kan man ringe 810 30 030. Telefonen er bemannet hele døgnet.

4.2.3. Smittevern

I enkelte situasjoner kan befolkningen eller deler av befolkningen ha plikt til å gjennomgå undersøkelse og behandling mot sin vilje for å motvirke smitte av sykdom.

I tillegg kan det gjennomføres tiltak overfor smittede enkeltpersoner. En person som er smittet, eller hvor det er grunn til å anta at han/hun er smittet av en allmennfarlig smittsom sykdom, plikter å oppsøke lege for å bli undersøkt. Vedkommende plikter å gi nødvendige opplysninger både om hvem smitten kan være overført fra, og om hvem den kan være overført til. Vedkommende har også plikt til å motta personlig smittevernveiledning og la seg isolere dersom sykdommens natur tilsier det.

Dersom den antatt smittede ikke etterfølger disse pliktene, kan det under visse vilkår iverksettes tvangstiltak som tvungen legeundersøkelse og tvungen isolering.

For mer informasjon om smittevern, se kapittel 9.6.