KAP 2. Rett til helsehjelp

2.1. Rett til nødvendig helsehjelp

(Pasientrettighetsloven § 2-1)

2.1.1.Øyeblikkelig hjelp

Alle pasienter har rett til øyeblikkelig hjelp fra både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten når det kan føre til alvorlig skade eller fare for liv og helse å utsette behandlingen.

2.1.2. Helsehjelp fra kommunehelsetjenesten

Pasienter har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten. Det vil si at kommunen plikter å legge til rette for forebyggende helsetjenester, behandling av sykdom, medisinsk habilitering og rehabilitering og pleie- og omsorgstjenester. Retten til nødvendig helsehjelp er begrenset av de ressurser kommunen har til rådighet, men kommunen må holde et forsvarlig minstenivå på den helsehjelp som gis. Akkurat hvilken helsehjelp man som pasient vil ha krav på, vil bl.a. bero på et medisinsk skjønn

Alle som bor i en kommune har rett til å være tilknyttet en fast, navngitt lege, en såkalt fastlege.

2.1.3. Helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten

a) Nødvendig helsehjelp

For å sikre at de pasienter som trenger det mest skal få behandling fra spesialisthelsetjenesten, vil noen pasienter ha rett til å motta nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, såkalte ”rettighetspasienter”. Det er spesialisthelsetjenesten som avgjør om pasienten er en ”rettighetspasient”. Vurderingen av hvem som er en”rettighetspasient” foretas bl.a. ut i fra tilstandens alvorlighetsgrad, om pasienten vil ha et vesentlig prognosetap dersom behandlingen ikke gis, hvor stor sannsynlighet det er for at pasienten vil bli bedre etter behandling, og om de økonomiske kostnadene står i rimelig forhold til behandlingens effekt Se prioriteringsforskriften for mer informasjon.

”Rettighetspasientene” har krav på å få fastsatt en individuell frist fra spesialisthelsetjenesten for når man senest skal få behandling. Fristen skal fastsettes på bakgrunn av pasientens tilstand og i forhold til hva som anses å være medisinsk forsvarlig. Hvis pasienten likevel ikke får den nødvendige helsehjelpen innen den frist som er satt, har pasienten rett til å motta nødvendig helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra private tjenesteyter eller i utlandet. Det regionale helseforetaket har plikt til å dekke kostnadene til behandling ved et annet sykehus. Pasienten kan henvende seg direkte til Rikstrygdeverket som ved fristbrudd har ansvar for å finne et egnet behandlingssted. Rikstrygdeverket kan benytte offentlige og private sykehus i Norge, så vel som tjenesteytere i utlandet.

”Rettighetspasienter” har rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge.

b) Annen helsehjelp

Spesialisthelsetjenesten har et ansvar for at også pasienter som ikke har krav på behandling (ikke er rettighetspasienter) blir tatt hånd om. Dette vil gjelde bl.a. pasienter med mindre alvorlige sykdommer. Helsetjenesten må også overfor denne gruppen vurdere om det skal gis behandling og gi informasjon om når behandlingen eventuelt vil bli gitt. Pasienter som ikke har en rett til nødvendig helsehjelp vil normalt bli prioritert etter ”rettighetspasienter”.

c) Klage på rett til nødvendig helsehjelp

Pasienten kan klage til Helsetilsynet i fylke dersom vedkommende er uenig i spesialisthelsetjenestens vurdering av om han/hun har rett til nødvendig helsehjelp. Pasienten kan også klage på den individuelle fristen som spesialhelsetjenesten har satt. Se kapittel 10 om klage.

2.2. Rett til vurdering innen 30 dager

(pasientrettighetsloven §§ 2-2 og 2-3)

2.2.1. Innholdet i retten til vurdering

Alle som blir henvist til sykehus (spesialisthelsetjenesten) har rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30 virkedager fra henvisningen er mottatt. Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom, har pasienten rett til raskere vurdering.

Sykehuset skal vurdere om det er behov for helsehjelp og om pasienten er å anses som en ”rettighetspasient” med rett til fastsettelse av frist som nevnt under kapittel 2.1.3 a) ovenfor. Alle pasienter, uavhengig av om de er ”rettighetspasient” eller ikke, skal informeres om resultatet av vurderingen, inklusiv om de er ansett som ”rettighetspasient” og i så fall hvilken frist som er satt for behandlingen. Pasienter som ikke er ”rettighetspasienter” skal informeres om de blir tilbudt helsehjelp og når behandlingen forventes å bli gitt.

Retten til å bli vurdert innen 30 dager innebærer ikke at pasienten har rett til en endelig diagnose eller time til undersøkelse eller behandling i løpet av 30 dager.

2.2.2. Fornyet vurdering

Pasienter som har blitt vurdert kan be om en fornyet vurdering fra spesialisthelsetjenesten. Bakgrunnen for at man ønsker ny vurdering kan for eksempel være at man er uenig i diagnosen eller det kan være uenighet om behandlingsopplegget. Pasienten behøver ikke begrunne sitt ønske om fornyet vurdering. Man har ikke krav på at den nye vurderingen gjøres innen 30 dager.

Det er visse begrensninger i retten til å få ny vurdering av sin helsetilstand:

• Fornyet vurdering kan bare kreves én gang for samme tilstand. Hva som er samme tilstand er et faglig spørsmål som må avgjøres konkret i forbindelse med at pasienten ber om ny vurdering.
• Pasienten må få henvisning fra en allmennlege for at spesialisthelsetjenesten skal foreta en ny vurdering av pasientens helsetilstand. Dersom allmennlegen mener det ikke er nødvendig med en ny vurdering, kan ikke pasienten kreve å bli vurdert på ny av spesialisthelsetjenesten. Det kan for eksempel tenkes at pasienten allerede er grundig utredet og hvor allmennlegen ikke er i tvil om at konklusjonene er riktige, men pasienten ønsker ny vurdering fordi han/hun har vanskelig med å forsone seg med diagnosen. Legen må ha saklig grunn for å la være å henvise en pasient til fornyet vurdering, og kan ikke la være å henvise på grunn av for eksempel økonomiske hensyn.

Pasienten kan, i samråd med henvisende lege, velge hvilken av vurderingene som legges til grunn for den videre behandlingen.

2.2.3. Klage på retten til vurdering/fornyet vurdering

Pasienten kan klage til Helsetilsynet i fylket dersom han/hun mener retten til vurdering og retten til fornyet vurdering ikke er innfridd, se kapittel 10 om klage.

2.3. Rett til valg av sykehus

(pasientrettighetsloven § 2-4)

Pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten har rett til å velge sykehus. Man kan velge både hvor vurdering og behandling skal skje. Pasientens fastlege skal gi informasjon og råd til pasienten slik at pasienten kan treffe et fornuftig valg. Informasjon om fritt sykehusvalg kan man få på www.sykehusvalg.net og på telefon 800 41 004.

2.3.1. Hva omfatter retten til fritt sykehusvalg?

Retten til fritt sykehusvalg gjelder all planlagt utredning og/eller behandling innenfor somatikken og det psykiske helsevern. Valgretten omfatter også barne- og ungdomspsykiatrien. Når det etableres tvungent psykisk helsevern har pasienten som utgangspunkt også rett til å velge behandlingssted, men denne retten gjelder imidlertid kun så langt det passer. Det vil si at det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle om pasienter som blir underlagt tvungent psykisk helsevern skal kunne velge behandlingssted. Pasientens sykdomstilstand er et moment som må tillegges vekt i denne vurderingen.

I øyeblikkelig hjelp-situasjoner hvor pasienten har behov for behandling umiddelbart har pasienten ikke rett til å velge sykehus. Pasienten får imidlertid rett til å velge sykehus når den akutte situasjonen er over.

Pasienten kan benytte seg av retten til fritt sykehusvalg ved de forskjellige trinnene i helsehjelpen. Det vil si at vurdering av pasientens helsetilstand kan skje på ett sykehus, pasienten kan få utført en operasjon ved et annet og motta rehabilitering ved et tredje sykehus. Pasienten har med andre ord mulighet til å skifte sykehus underveis. Helsepersonellet må imidlertid kunne vurdere om det er medisinsk forsvarlig å avbryte behandlingen.

Pasienten kan velge hvor behandlingen skal skje, men kan ikke velge nivået på behandlingen. Det vil si at pasienten kan ikke velge mer spesialisert behandling enn det pasienten er henvist for.

2.3.2. Utgifter i forbindelse med fritt sykehusvalg

Det er det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion som dekker behandlingsutgifter og reiseutgifter dersom pasienten får helsehjelp fra et sykehus i en annen bostedsregion. Pasienten må betale en høyere egenandel for reisekostnader.

2.3.3. Klage

Pasienten kan klage til Helsetilsynet i fylket dersom han/hun mener retten til fritt sykehusvalg ikke er innfridd, se kapittel 10 om klage.

2.4. Rett til individuell plan

(pasientrettighetsloven § 2-5)

2.4.1. Hvem har rett til å få en individuell plan?

Pasienter med behov for langvarige og koordinerte helsetjenester har rett til å få utarbeidet en plan for sitt behandlingsopplegg. Det skal bare utarbeides én individuell plan for hver enkelt pasient. Pasienten må samtykke til at planen utarbeides og har rett til å delta i arbeidet med utarbeidelsen av planen.

2.4.2. Hva skal planen inneholde?

Individuell plan skal bidra til at pasienten får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tilbud. Planen skal bl.a. opplyse om hva slags behandling pasienten kan forventes å få, når behandlingen skal gis, hvem som har ansvar for de ulike tiltakene og hvem som har ansvar for å koordinere arbeidet med den individuelle planen.

Planen skal også synliggjøre pasientens mål, ressurser og behov for tjenester på ulike områder og er ment som et verktøy for å forbedre koordineringen mellom bl.a. kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og sosialtjenesten.

2.4.3. Hvem har ansvaret for at planen utarbeides?

Det er kommunen eller helseforetaket (sykehus mv.) som pasienten er i kontakt med som har ansvar for å utarbeide den individuelle planen. Hvis pasienten har behov for tjenester fra andre tjenesteytere eller etater, skal kommunen og helseforetaket samarbeide med disse. For pasienter som er til behandling i det psykiske helsevernet har institusjonen ansvar for å utarbeide den individuelle planen.

Det er vedtatt en egen forskrift om individuell plan. Det er også laget en veileder for individuelle planer.

2.4.4. Klage

Pasienten kan klage til Helsetilsynet i fylket dersom han/hun mener retten til individuell plan ikke er innfridd, se kapittel 10 om klage.

2.5. Rett til syketransport

(pasientrettighetsloven § 2-6)

En pasient og pasientens eventuelle ledsager har rett til å få dekket nødvendige reiseutgifter i forbindelse med helsehjelp. Ved beregning av stønaden skal billigste reisemåte legges til grunn, med mindre pasientens helsetilstand gjør det nødvendig å benytte et dyrere transportmiddel. Det er utarbeidet en forskrift om dekning av utgifter ved reise for undersøkelse eller behandling.

Pasienten kan klage til Helsetilsynet i fylket dersom han/hun mener retten til syketransport ikke er innfridd, se kapittel 10 om klage.