KAP 1. Hva er den offentlige helsetjenesten? 

Den offentlige helsetjenesten i Norge kan deles inn i tre tjenesteområder: kommunehelsetjenesten (også kalt primærhelsetjenesten), spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten.

1.1. Kommunehelsetjenesten 

Alle som bor eller oppholder seg i en kommune har rett til å få øyeblikkelig hjelp og annen nødvendig helsehjelp fra kommunen.

1.1.1. Øyeblikkelig hjelp

Retten til øyeblikkelig hjelp innebærer en plikt for kommunen til å gi helsehjelp når hjelpen er påtrengende nødvendig, dvs når det oppstår en alvorlig situasjon hvor det er akutt behov for undersøkelse eller behandling.

1.1.2. Nødvendig helsehjelp

Retten til nødvendig helsehjelp innebærer at kommunen plikter å legge til rette for forebyggende helsetjenester, behandling av sykdom, medisinsk habilitering og rehabilitering og pleie- og omsorgstjenester. Retten til å få nødvendig helsehjelp er begrenset av de ressurser kommunen har til rådighet, men kommunen kan ikke ha et helsetilbud som går under en forsvarlig minstestandard.

1.1.3. Fastlege

Alle som bor i en kommune har rett til å være tilknyttet en fast, navngitt lege, en såkalt fastlege. Fastlegen er den man primært kontakter dersom man er syk. Legen vil henvise pasienten videre til spesialisthelsetjenesten dersom det er behov for videre utredning eller mer spesialisert behandling.

Pasienten kan skifte fastlege to ganger i året og har rett til å få ny vurdering hos en annen fastlege. Man kan også velge å stå utenfor ordningen, og kan gå til hvilken som helst allmennlege som har ledig time. Fastlegen prioriterer de som står på vedkommendes liste framfor andre. Går man til en lege som ikke er ens fastlege, må man betale høyere egenandel. For mer informasjon, se nettsted hos trygdeetaten og fastlegeforskriften

1.2. Spesialisthelsetjenesten

Spesialisthelsetjenesten er de helsetjenester som ikke hører til kommunens ansvar. Tjenesten omfatter sykehus og institusjoner innen det psykiske helsevernet samt en rekke andre spesialiserte institusjoner og privat praktiserende spesialister.

For å få helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten må pasienten bli henvist fra kommunehelsetjenesten (ofte fastlege eller legevakten), med mindre det foreligger en øyeblikkelig hjelp situasjon.

Spesialisthelsetjenesten gjennomgikk en reform med virkning fra 2002 (sykehusreformen). Reformen innebærer at det ikke lenger er fylkeskommunen, men fem regionale helseforetak (RHF) som har ansvar for spesialisthelsetjenesten i landet, se Helseforetaksloven. Det er Helsedepartementet som eier de regionale helseforetakene.

Landet er inndelt slik at de fem regionale helseforetakene eier spesialisthelsetjenesten i sin region. Hver enkelt institusjon og sykehus er organisert i egne helseforetak, som administrativt ligger inn under det regionale helseforetak i den regionen institusjonen befinner seg. Per i dag er det ca 50 helseforetak i landet.

1.3. Tannhelsetjenesten

Den offentlige tannhelsetjenesten skal organisere forebyggende tiltak for hele befolkningen. I tillegg skal den offentlige tannhelsetjeneste gi et oppsøkende tannhelsetilbud til følgende grupper:

• Barn og ungdom 0 - 18 år
• Psykisk utviklingshemmede i og utenfor institusjon
• Eldre, langtidssyke og uføre i institusjon eller hjemmesykepleie
• Ungdom 19 - 20 år (betaler 25% vederlag)
• Andre grupper i befolkningen som fylkeskommunen selv definerer

Den offentlige tannhelsetjenesten yter også behandling til voksent betalende klientell der det er behov for det. Det er fylkeskommunen som har ansvar for den offentlige tannhelsetjenesten.